Litt informasjon om Beiarelva
Beiarvassdragets nedslagsfelt er 1.067 km2. Det utgjør det 5. største laksevassdraget i Nordland. Landskapet er preget av et dalføre (Beiardalen) som følger en markert strukturlinje i berggrunnen, og fjellområder som kommer opp til 1600 meter over havet. Deler av fjellområdene er alpint preget og har mange botner og mindre breer. Dalbunnen har morenedekke i øvre del, og hav og fjordavsetninger, breelv og elveavsetninger lenger ned i dalføret. Marin grense er noe over 100 meter over havet. Elveløpet slynger seg i samlet løp gjennom dalen, men med enkelte markerte banker. Deltasletten har hevede terrasser i flere nivå og spor etter gamle løp. I utløpet er det karakteristiske munningsbanker. Oppgrunningen går ca. 600-800 m ut fra elveløpet og en stor del er tidevannsflater ved fjære sjø. Store deler av munningsområdet er vernet etter naturvernloven som naturreservat.
Vassdraget er berørt av to kraftutbygginger. Trollbergutbyggingen, som var ferdig i 1994, drenerer en del sideelver som i hovedsak er breelver fra øvre del av vassdraget til Glomfjord. Den andre utbyggingen, fra 1961, drenerer deler av sideelva Arstadåga til Sunsfjord. Før Trollbergutbyggingen var algeveksten påvirket av breslam i vassdraget, spesielt i Gråttåga. Dette hindret begroing gjennom sliping og nedslamming. Ellers er vegetasjonen i de ikke brepåvirkede sideelver normal.
Øvre deler av Beiarelva har sine kilder på vannskillet mot Blakkådalen. Elvas lengde ned mot Høgforsen på Tollå er 29 km. Grottåga har sine kilder fra vannskillet mot Storglomvatnet. Lengden ned til samløpet med Beiarelva er 24 km.
I dag utgjør de lakseførende deler ialt 31,1 km elveløp. I hovedelva går laksen 27,5 km opp til Høgforsen. I sideelva Tollåga er det en lakseførende strekning på 3 km, og Store Gjeddåga er på ca. 0,6 km. Sjøørreten og sjørøya bruker også andre sideelver og bekker i tillegg til disse to sideelver som er typiske for laksen.
Fra munningsområdet og opp til Vold bru er det 7 km. Her svinger elva på en strømsvak strekning med sand og grus på bunnen. Området berøres av brakkvann, og elva går nær dyrket mark og løvskog. Dette området er typisk for sjøørret og sjørøyefiske. Fra Vold opp til Storjord er det 7 km. Her stiger elva 10 meter i et strømsvakt område med grus og sand på bunnen. Vegetasjonen på land er dyrket mark og løvskog. På de neste 12,5 km opp til Trohøla, er det en stigning på 20 m. I dette området er elvestrekningen rettere, strømhastigheten større og bunnsubstratet består av blokker, stein og grus. Området på land har furu, bjørk og dyrket mark. De siste 800 meter av den lakseførende strekningen opp til Høgforsen består av steinblokker og berg. På grunn av at laksetrappa i Høgforsen er delvis ødelagt hindres også laksen i sin videre vandring oppover vassdraget, en strekning på 20 km.
Gjennomførte målinger (Koksvik 79) viser at tettheten av bunndyr er stor i Beiarelva, særlig i sidevassdraget Tollåga, sammenliknet med andre vassdrag som drenerer fra Saltfjellet. Beiarelva har stort innslag av døgnfluelarver. Det er registrert 11 arter av døgnfluer og 17 arter av steinfluer. Sett i forhold til den store andelen brevann og de lave temperaturene som er målt i elva er dette en uventet rik og variert bunnfauna. Disse er viktige næringsdyr for fisken. Temperaturmålinger som er foretatt etter utbyggingen viser at temperaturen i hovedelva kan være økt med flere grader. Vekstsesongen for Beiarelva kan defineres som det antall dager temperaturen i vannet er minst 6,3 grader. I en middels sommer vil det si at vekstsesongen varer fra 01.07. til 20.09. Laksungene vil vokse best i de varmeste delene av vassdraget. Ved førsøk er det vist at ørret vil vokse ved temperaturer over 3,5 grader. Munningsområder gir generelt svært god produksjon av biomasse (gress, planter, dyr og fisk). Ørret, særlig ørretunger, kan ra nytte av slike områder når de beiter. Det r bare tropiske områder og korallrev som pr. arealenhet gir større biomasse.
Før utbygginga var Beiarelva ei av de kaldeste elvene som en kjenner til i verden der det fantes en stor, livskraftig bestand av laks. Elva hadde en meget spesiell bestand av ren elve-gytende sjørøye, noe som er uvanlig i både nasjonal og internasjonal målestokk. Sjøørretbestanden var svært livskraftig, og representerte en viktig sportsfiskeressurs for regionen. På bakgrunn av de siste års fangstrapporter er bestanden av anadrom fisk god, og laksebestanden ser ut til å øke mot et forventet normalt nivå i 2004-2005
